Selvtillit er et tema som interesserer de fleste mennesker. Og det med god grunn. Selvtillit er en av de viktigste motorene i vår psyke. Den har blant annet påvirkning på hvordan vi føler oss, hvor initiativtagende vi er og hvor trygge vi føler oss i møte med verden.
De fleste tenker på selvtillit i form av de to hovedkategoriene lav og høy. Men det finnes faktisk flere enn bare to former for selvtillit.
Lav selvtillit
Først har vi den velkjente lave selvtilliten. Personer som kan plasseres i denne kategorien, har en tendens til å føle seg usikre på egne evner og tvile på seg selv. De tenker at de ikke mestrer utfordringer eller klarer å løse problemer. I møte med motgang eller tilbakeslag, kan de vende blikket innover og kritisere seg selv. De sier til seg selv at de er udugelige og er dårligere enn andre. I tillegg antar de at andre mennesker ser på dem på denne måten.
Slike personer vet som regel ikke hva de skal gjøre for å forbedre selvtilliten. For å håndtere de vonde følelsene, kan de leve på en måte som minimerer risikoen på å sette selvtilliten på prøve. Derfor unngår de, forståelig nok, aktiviteter og situasjoner der de ikke føler seg trygge og har full kontroll.
Lav selvtillit er en sentral komponent i en rekke psykiske lidelser, ikke minst i sosial fobi og depresjon.
Falsk høy selvtillit
I en annen kategori kan man plassere personer som utad kan fremstå med høy selvtillit. Slike personer tar initiativ og er ikke redd for å vise seg fram. De er ikke redde for å ta plass eller si hva de mener. Men i praksis begrenser deres selvtillit seg til situasjoner der de føler seg trygge. For eksempel er de ikke redde for å prøve noe de allerede mestrer godt. Utfordringene de tar er ofte av den typen som involverer lav risiko for å mislykkes. Samtidig er de opptatt av å unngå situasjoner som involverer usikkerhet. Med andre ord holder de seg i sin komfortsone.
Slike personer er, i likhet med de med lav selvtillit, drevet av ønsket om å unngå usikkerhet, motstand, og andre smertefulle opplevelser. Men i stedet for å flykte inn i selvkritikk, forklarer de negative opplevelser med noe utenfor dem selv. De kan skylde på andre mennesker, på uflaks, eller andre ytre faktorer.
Vonde opplevelser hindrer dem ikke fra å ta initiativ neste gang, men innerst inne er deres selvtillit skjør. De er overdrevent opptatt av å fremstå som flinke, ønsker å bli beundret av omgivelsene, og er redde for andres kritiske oppmerksomhet. Logikken her er at anerkjennelse og beundring fra andre kan spare dem for vonde følelser.
Ekte høy selvtillit
En tredje type selvtillit finner vi hos folk har en generell aksepterende holdning til livet. De rømmer ikke fra vonde følelser, men aksepterer dem som en naturlig del av livet.
I møte med motgang eller tilbakeslag, rømmer de verken inn i selvkritikk eller bortforklaring. De forsøker å holde ut smerten, og de vet at den går over av seg selv etter at den er erkjent og gitt plass til. Erkjennelsen av at livet får aldri blitt smertefritt, gjør at de heller ikke er redd for andre skal se at de kan bli usikre eller ikke alltid klare å mestre utfordringer.
Den kjente amerikanske psykologen Albert Ellis gikk i sin bok The Myth of Self-esteem så langt som å hevde at selvtillit er en myte, og at det som avgjør hvor godt vi har det med oss selv, er i hvor stor grad vi klarer å akseptere oss selv.
God emosjonell kompetanse gjør at de kan la de vonde følelsene melde seg og naturlig gå over. I neste omgang betyr dette at de ikke drives av frykt, men av ønsker som måloppnåelse og positive relasjoner til andre.